Emil, jeg savner deg så!

Emil, det var du som var den fineste å minste av alle valpene i kullet, jeg valgte ut deg og kalte deg for Emil, evt ikke om noe finere navn enn ditt. Pappa sa hele tiden at vi ikke skulle ha noen hund da, men jeg sluttet aldri å håpe. Alt startet egentlig med et spark i rumpa. Jeg ble så sur på pappa når han sa at jeg ikke kunne få Emil så da sparket jeg han hardt i rumpa, å innerst inne hadde jo han og lyst på hund. Så da ombestemte mamma å pappa seg, så ble det hund på meg da. Aldri har vel jeg vert så glad. Du har alltid vært min kosehund. Koste med deg dagen lang, jeg kunne ikke vente med å få kommet meg hjem fra skolen for å se deg. Hver dag da jeg kom med bussen satt du ute på plenen og ventet på meg, med en pinne eller ben i munnen. Også så stolt du var da du viste meg benet. Øynene dine bare skinte mot meg, jeg kan enda se det for meg. Jeg hentet posten å du berte den og ga den til pappa/mamma, du var så utrolig flink! Det første jeg gjorde når jeg hadde kommet inn var å legge meg ned på gulvet å kose med deg, å jeg savner det. Aldri får jeg vel en bedre hund enn deg, Emil. Det var aldri noen problemer med deg, vi kunne alltid bare slippe deg løs uansett var. Å du kom til oss med en gang vi ropte på deg. Når du hjemme var du veldig glad i å være ute, enten det var sommer eller vinter. Når du hadde lyst inn, kom du og banket på vinduet i stuen så kom du til døren. Det er helt unikt hvordan du forstod alt hva vi sa til deg, og viste deg. Nå i det siste som du har vært litt slapp å sånt så har vi jo vært hos dyrlegen mange ganger, hun fant bare sånne små ting som du fikk antibiotika kur for. Jeg var selvfølgelig alltid bekymret for deg. Du gikk vel på det i 2 eller 3 uker. Men du ble jo bare slappere å slappere, vi ringte dyrlegen igjen, men vi fikk bare beskjed om å gi deg noe sånn magegreier å ringe henne opp neste morgen. Den kvelden hadde jeg en skikkelig dårlig følelse for deg. Så jeg berte deg opp i sengen min å lå å koste med deg der, jeg kjente på magen din gang på gang for å kjenne at du pustet. Så la du deg jo inne på rommet til mamma å pappa for å sove i ditt faste hjørne. Om natten våknet pappa av et lite pip. Han skjønte straks at noe var galt å pappa å mamma kjørte i all sin fart til dyresykehuset. Mamma hadde deg på fanget, men hun viste ikke en gang om du levde. Hun bare holdt hardt fast i deg å koste med deg sånn som du var glad i. Når dem kom på sykehuset fikk dem den forferdelig beskjeden om at du faktisk var død. Ingen viste hva du døde av. Når jeg våknet om morgenen fikk jeg høre om deg å hva som hadde skjedd. Det er det verste som noen gang har hendt meg. Det har enda ikke helt gått helt opp for meg at du er borte. INGEN kan noen gang ha hatt så fin hund som deg, Emil. Du var helt spesiell! Jeg savner deg så utrolig, Emil. Du var alltid der for meg å du var min bestevenn. Ingen har noen gang vært så mye skrytt av som deg, å du fortjente virkelig alt skryten å, for så lydig, snill, pen og herlig hund som deg finnes det ikke flere av. Over alt hvor jeg går føles det så tomt uten deg. Men du skal vite at jeg elsker de nesten 3 årene jeg fikk med deg. Du er dypt savnet Emil, å jeg elsker deg utrolig høyt, du vil aldri bli glemt gutten min<3>