.JPG)
HAVE FUN!
Siden det, har jeg sett svart
Det hele startet egentlig for 5 år siden. Jeg var jo 10 år, så jeg skjønte jo ikke hva som var farlig og ikke. Det er i hvertfall det jeg innbiller meg. Jeg lekte som andre vanlige jenter med hoppetau og Barbie. Men kanskje på en litt annen måte. Jeg bant alle hoppetauene i sikksakk i trappen, deretter kastet jeg ned barbien for å se om noen av tauene reddet den for å falle ned. Det virket aldri, det visste jeg. Barbie på Barbie hadde falt, og gikk i stykker på grunn av de hardt smellene i veggen. Jeg kastet barbiene fordi jeg var så utrolig sjalu på søsteren min, Lea. Hun sto alltid først hos mamma og pappa. Lea fikk alltid de fineste klærne og all oppmerksomheten.
En dag kom mamma hjem med to barbiedokker, en til Lea og en til meg. Den ene barbien hadde langt lyst, blond hår, og en barbie med kort, stritt brunt hår. Jeg fikk selvfølgelig den stygge barbien. Den lubbene barbien, Når mamma ga meg den, var det som om hun prøvde å fortelle meg at jeg var den stygge andungen, som om jeg ikke viste det godt nok fra før av.
Når Lea lekte med sin modell formede blonde barbie, så jeg var svartsjuk. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men i vertfall så løp jeg mot søsteren min, rev den fine dokka ut av hendene hennes. Jeg kunne allerede se det tårefylte blikket langt inne i de dype, blå øynene. Sekunder etter løp jeg mot trappen, kastet den med all kraft jeg kunne hente inne i meg, hardt ned trappen. Søsteren min løp etter og der skjedde det. Hun snublet i en av tauene, hun stupte kråke ned trappen og landet på nakken. Hele fallet følte jeg gikk i sakte film, jeg hadde hele tiden øyekontakt med henne. Nede på gulvet lå hun, helt forslått. Hun ofret altså livet sitt for å få tak i dokken. Øynene hennes var hvite, trappen var rene blodbadet. Mor og far kom løpende, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var helt sjokket! Det svartnet for meg og jeg besvimte. Dagen etterpå våknet jeg opp på sykehuset. Det første som slo meg, var at jeg var en morder. Men slik var det altså ikke, søsteren min lå på samme rom som meg, i en annen seng. Mor og far fortalte meg at søsteren min Lea var hjerneskadet. Hun kunne verken snakke eller høre. Aldri igjen. Helt siden den dagen, har jeg følt meg som en morder. Jeg vet hva dere tenker, jeg er jo ikke direkte en morder, hun døde jo ikke. Men livet hennes kan ikke kalles et for et liv lenger. Mor og far har alltid prøvd å støtte meg, med å forklare at det var ikke min skyld, det var ikke jeg som fikk henne til å falle. Men jeg har alltid sett det svarte i øynene dems, innerst inne visste også de at jeg var en morder… Skredet falt. For å komme meg bort var jeg nødt til å dytte henne unna. Det røde håret sank bare dypere og dypere ned i snøen. Tilslutt så jeg ikke spor etter henne i det hele tatt. Hun var helt borte, ingen kveldskos, ingen til å lage frokost om morgnende. Hva skulle jeg gjøre. Øynene mine begynte å falle sakte, men sikkert ned. Beina klarte ikke å holde den tunge kroppen min lenger, men begynte å synke sammen til en sittende stilling. Det lange og bølgede håret mitt hadde nå blitt en eneste stor klyse. Vått, møkkete og bustete. Jeg satt meg forsiktig ned i snøen. Hvordan kunne dette skje, det mest betydningsfulle i livet mitt var nå borte. Dette som skulle være den perfekte skituren for mor og datter. Jeg hadde dyttet morren min under et snøskred bare for å redde meg selv. Hvor egoistisk er ikke det?! Det var da det virkelig falt meg inn. Jeg er en morder, en ekte morder. Mor kunne jo umulig være i live under alt den tunge, kramme snøen. Ikke hadde jeg lyst til sjekke heller.
Jeg fikk små glimt av øynene hennes mens jeg satt i snøen og gråt. Øynene hennes var som blåe krystaller, like fine som søsteren min sine, eller kanskje enda litt finere. Tanken streifet meg. Hva skal jeg gjøre nå? Hva sier far? Å søster, Hvem kan hjelpe henne nå?Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte drepe resten av familien også. Nei? Hva er det jeg sier til meg selv? Det var jo et uhell, mor falt og datt. Så raste snøen, det var jo ikke min skyld. Jeg har ikke drept noen som helst. Bena mine føltes plutselig helt oppsmulet. Som om jeg falt fra hverandre. Det var en følelse som var ukjent. Jeg samlet meg opp, begynte å rusle hjem, kniven jeg hadde i lommen var halvt trukket opp. Det jeg ikke visste var om det var jeg som skulle få svi, eller om det var de andre som skulle få svi for hva jeg hadde gjort. Sjelen min føltes både tom og råtten.Veien hjem var tung å mørk, skisporene føltes dype og klissette ut. Hjemme ventet et mørkt hus. Jeg var alene. Alene for meg betyr tid til å tenke. Jeg hadde helst ikke lyst til å tenke. For jeg visste hva det kunne føre til.
Jeg stablet skiene opp mot den grå, flassede veggen. Da slo lystet seg på på kjøkkenet. Skrittene bort til ytterdøren var tunge. Redd, trakk jeg opp ytterdøren. Det første som møtte blikket mitt var trappen! Da klikket det for meg. Alt jeg det slemme jeg hadde gjort mot søsteren min, kom tilbake til meg som en slaks reprise inne i hodet mitt. Jeg trakk kniven opp av lommen. Med de klamme, varme hendene mine, kunne jeg når som helst glippe kniven. jeg løp inn i huset, så jeg søsteren min sitte alene på kjøkkenet i den trange rullestolen sin. Rommet føltes så tomt, det var som om jeg bare så en rullestol og en jente inne i et helt hvitt rom. Huset var skinnende rent. Far jobbet dagen lang for at mor skulle slippe å bruke kreftene sine på annet enn å hjelpe Lea. Hun måtte bli det første offeret, jeg stakk kniven inn i henne, først i ryggen så en gang til, inn ved hjerte. Øyekontakt! Jeg hadde øyekontakt med henne! Akkurat som da hun falt ned trappen. Der kom far inn døren! Det var bare det som manglet. Jeg rev kniven ut av Lea , i det jeg skulle stikke kniven inn i far, løp han. Han løp opp trappen, aldri før hadde han løpt i den. Jeg kastet kniven etter han, den satt seg rett i ryggraden, men i det samme snublet jeg i et tau som søsteren min hadde lekt med og knytet i trappen. Jeg slo hodet så hardt inn i kanten på trappen at alt sloknet for meg.
Siden det, har jeg sett svart
Det hele startet egentlig for 5 år siden. Jeg var jo 10 år, så jeg skjønte jo ikke hva som var farlig og ikke. Det er i hvertfall det jeg innbiller meg. Jeg lekte som andre vanlige jenter med hoppetau og Barbie. Men kanskje på en litt annen måte. Jeg bant alle hoppetauene i sikksakk i trappen, deretter kastet jeg ned barbien for å se om noen av tauene reddet den for å falle ned. Det virket aldri, det visste jeg. Barbie på Barbie hadde falt, og gikk i stykker på grunn av de hardt smellene i veggen. Jeg kastet barbiene fordi jeg var så utrolig sjalu på søsteren min, Lea. Hun sto alltid først hos mamma og pappa. Lea fikk alltid de fineste klærne og all oppmerksomheten.
En dag kom mamma hjem med to barbiedokker, en til Lea og en til meg. Den ene barbien hadde langt lyst, blond hår, og en barbie med kort, stritt brunt hår. Jeg fikk selvfølgelig den stygge barbien. Den lubbene barbien, Når mamma ga meg den, var det som om hun prøvde å fortelle meg at jeg var den stygge andungen, som om jeg ikke viste det godt nok fra før av.
Når Lea lekte med sin modell formede blonde barbie, så jeg var svartsjuk. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men i vertfall så løp jeg mot søsteren min, rev den fine dokka ut av hendene hennes. Jeg kunne allerede se det tårefylte blikket langt inne i de dype, blå øynene. Sekunder etter løp jeg mot trappen, kastet den med all kraft jeg kunne hente inne i meg, hardt ned trappen. Søsteren min løp etter og der skjedde det. Hun snublet i en av tauene, hun stupte kråke ned trappen og landet på nakken. Hele fallet følte jeg gikk i sakte film, jeg hadde hele tiden øyekontakt med henne. Nede på gulvet lå hun, helt forslått. Hun ofret altså livet sitt for å få tak i dokken. Øynene hennes var hvite, trappen var rene blodbadet. Mor og far kom løpende, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var helt sjokket! Det svartnet for meg og jeg besvimte. Dagen etterpå våknet jeg opp på sykehuset. Det første som slo meg, var at jeg var en morder. Men slik var det altså ikke, søsteren min lå på samme rom som meg, i en annen seng. Mor og far fortalte meg at søsteren min Lea var hjerneskadet. Hun kunne verken snakke eller høre. Aldri igjen. Helt siden den dagen, har jeg følt meg som en morder. Jeg vet hva dere tenker, jeg er jo ikke direkte en morder, hun døde jo ikke. Men livet hennes kan ikke kalles et for et liv lenger. Mor og far har alltid prøvd å støtte meg, med å forklare at det var ikke min skyld, det var ikke jeg som fikk henne til å falle. Men jeg har alltid sett det svarte i øynene dems, innerst inne visste også de at jeg var en morder… Skredet falt. For å komme meg bort var jeg nødt til å dytte henne unna. Det røde håret sank bare dypere og dypere ned i snøen. Tilslutt så jeg ikke spor etter henne i det hele tatt. Hun var helt borte, ingen kveldskos, ingen til å lage frokost om morgnende. Hva skulle jeg gjøre. Øynene mine begynte å falle sakte, men sikkert ned. Beina klarte ikke å holde den tunge kroppen min lenger, men begynte å synke sammen til en sittende stilling. Det lange og bølgede håret mitt hadde nå blitt en eneste stor klyse. Vått, møkkete og bustete. Jeg satt meg forsiktig ned i snøen. Hvordan kunne dette skje, det mest betydningsfulle i livet mitt var nå borte. Dette som skulle være den perfekte skituren for mor og datter. Jeg hadde dyttet morren min under et snøskred bare for å redde meg selv. Hvor egoistisk er ikke det?! Det var da det virkelig falt meg inn. Jeg er en morder, en ekte morder. Mor kunne jo umulig være i live under alt den tunge, kramme snøen. Ikke hadde jeg lyst til sjekke heller.
Jeg fikk små glimt av øynene hennes mens jeg satt i snøen og gråt. Øynene hennes var som blåe krystaller, like fine som søsteren min sine, eller kanskje enda litt finere. Tanken streifet meg. Hva skal jeg gjøre nå? Hva sier far? Å søster, Hvem kan hjelpe henne nå?Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte drepe resten av familien også. Nei? Hva er det jeg sier til meg selv? Det var jo et uhell, mor falt og datt. Så raste snøen, det var jo ikke min skyld. Jeg har ikke drept noen som helst. Bena mine føltes plutselig helt oppsmulet. Som om jeg falt fra hverandre. Det var en følelse som var ukjent. Jeg samlet meg opp, begynte å rusle hjem, kniven jeg hadde i lommen var halvt trukket opp. Det jeg ikke visste var om det var jeg som skulle få svi, eller om det var de andre som skulle få svi for hva jeg hadde gjort. Sjelen min føltes både tom og råtten.Veien hjem var tung å mørk, skisporene føltes dype og klissette ut. Hjemme ventet et mørkt hus. Jeg var alene. Alene for meg betyr tid til å tenke. Jeg hadde helst ikke lyst til å tenke. For jeg visste hva det kunne føre til.
Jeg stablet skiene opp mot den grå, flassede veggen. Da slo lystet seg på på kjøkkenet. Skrittene bort til ytterdøren var tunge. Redd, trakk jeg opp ytterdøren. Det første som møtte blikket mitt var trappen! Da klikket det for meg. Alt jeg det slemme jeg hadde gjort mot søsteren min, kom tilbake til meg som en slaks reprise inne i hodet mitt. Jeg trakk kniven opp av lommen. Med de klamme, varme hendene mine, kunne jeg når som helst glippe kniven. jeg løp inn i huset, så jeg søsteren min sitte alene på kjøkkenet i den trange rullestolen sin. Rommet føltes så tomt, det var som om jeg bare så en rullestol og en jente inne i et helt hvitt rom. Huset var skinnende rent. Far jobbet dagen lang for at mor skulle slippe å bruke kreftene sine på annet enn å hjelpe Lea. Hun måtte bli det første offeret, jeg stakk kniven inn i henne, først i ryggen så en gang til, inn ved hjerte. Øyekontakt! Jeg hadde øyekontakt med henne! Akkurat som da hun falt ned trappen. Der kom far inn døren! Det var bare det som manglet. Jeg rev kniven ut av Lea , i det jeg skulle stikke kniven inn i far, løp han. Han løp opp trappen, aldri før hadde han løpt i den. Jeg kastet kniven etter han, den satt seg rett i ryggraden, men i det samme snublet jeg i et tau som søsteren min hadde lekt med og knytet i trappen. Jeg slo hodet så hardt inn i kanten på trappen at alt sloknet for meg.
2 kommentarer:
den var skikkelig bra! :- D
takk ^^,
Legg inn en kommentar